Overvåkningen som tvinges på oss i dag er verre enn i Sovjetunionen. Vi
trenger lover for å hindre at disse opplysningene i det hele tatt samles
inn.
Journalister har spurt meg om de negative reaksjonene på misbruk av
Facebook -data kan være et vendepunkt for kampanjen for å gjenvinne
vernet av privatsfæren. Det er mulig, hvis befolkningen gjør kampanjen
bredere og mer dyptgående.
Bredere, ved å utvide den til å gjelde alle overvåkningssystemer, ikke
bare Facebook. Dypere, ved å komme seg fra regulering av hvordan
opplysningene brukes, til å regulere innsamling av opplysninger. Dette
fordi overvåkningen er så gjennomgående at det trengs store endringer og
kraftige tiltak for å gjenvinne vern av privatsfæren.
Les også: – Stod som eit rådyr som plutseleg vart fanga av frontlyktene til ein bil
Overvåkningen vi utsettes for i dag er langt mer omfattende enn
overvåkningen i Sovjetunionen. Vi må fjerne mesteparten av overvåkningen
for demokratiet og frihetens skyld. Det er så mange måter å bruke
opplysninger til å skade mennesker på, at den eneste trygge databasen er
den som aldri ble opprettet. Dermed, i stedet for EUs tilnærming som
hovedsaklig regulerer hvordan personopplysninger kan brukes (se GDPR),
foreslår jeg en lov som nekter systemer å samle inn personopplysninger.
Den robuste måten å gjøre det på, måten som sikrer at en ikke er
prisgitt innfallene til nåværende eller fremtidige myndigheter, er å
kreve at systemer bygges slik at det ikke samler inn informasjon om en
person. Det grunnleggende prinsippet er at et system må utformes til å
ikke samle inn en bestemt type opplysninger, hvis systemets
grunnleggende funksjon kan fungere uten slike opplysninger.
Opplysninger om hvem som reiser hvor er spesielt sensitivt, da det er et
utmerket grunnlag for å undertrykke ethvert utvalgt mål. Vi kan bruke
Londons tog og busser som et eksempel.
Det digitale betalingskortsystemet til kollektivtransportsystemet i
London lagrer sentralt for hver tur hvilket reisekort eller bankkort som
er brukt til å betale for reisen. Når en passasjer fyller opp
reisekortet digitalt, knyttes reisekort til passasjerens identitet. I
sum gir dette komplett overvåkning.
Jeg antar at kollektivtransportsystemet kan forsvare denne praksisen i
tråd med GDPR-reglene. Mitt forslag, derimot, vil kreve at systemet
slutter å spore hvem som drar hvor. Reisekortets grunnleggende funksjon
er å betale for transport. Dette kan gjøres uten å sentralisere disse
opplysningene, så transportsystemet må dermed slutte med dette. Når det
aksepteres digitale betalinger, bør det gå igjennom et anonymt
betalingssystem.
Ekstrafunksjoner i systemet, som å gi en passasjer mulighet til å se
sine tidligere reiser, er ikke del av de grunnleggende
funksjonene. Slike ekstrafunksjoner kan ikke forsvare ytterligere
overvåkning.
Les også: Åtvarar mot å installere Folkehelseinstituttet sin korona-app på mobiltelefon
Disse tilleggstjenestene kan tilbys separat for brukere som ber om
dem. Eller enda bedre, brukere kan bruke sine egne personlige systemer
til å holde styr på sine egne reiser privat.
Vanlige drosjer demonstrerer at et system for å leie biler med sjåfør,
ikke trenger identiteten til passasjerene. Dermed bør ikke slike
systemer ha lov til å identifisere passasjerer; det bør kreves at de
godtar privatlivsbevarende kontanter fra passasjerer uten i det hele
tatt å forsøke å identifisere dem.
Imidlertid kan passende digitale betalingssystemer også beskytte
passasjerers anonymitet og personvern. Vi har allerede utviklet et: GNU
Taler. Det er designet for å være anonymt for den som betaler, mens
betalingsmottakere alltid identifiseres. Vi utformet det slik for å
hindre skatteunndragelse. Alle digitale betalingssystemer bør pålegges å
sikre anonymitet ved å bruke denne eller tilsvarende metode.
Hva med sikkerheten? Systemer i områder der publikum kan ferdes må være
utformet slik at de ikke kan spore folk. Videokameraer bør lage en lokal
innspilling som kan kontrolleres de kommende ukene om en forbrytelse
begås, men bør ikke tillate ekstern visning uten at man fysisk må hente
innspillingene. Biometriske systemer bør være utformet slik at de bare
gjenkjenner personer fra en rettslig bestemt liste over mistenkte, og
slik at personvernet for oss andre respekteres. En urettferdig stat er
farligere enn terrorisme, og for mye sikkerhet oppmuntrer til en
urettferdig stat.
Les også: Steigan: – Fascismen kan innførast som eit helsedekret
Intensjonene til EUs GDPR-reguleringene er gode, men går ikke langt nok.
Reguleringene vil ikke hegne om privatsfæren, da regelverket i den er
for slapt. Der tillates innsamling av hvilke som helst opplysninger som
på en eller annen måte kan være nyttig for et system, og det er enkelt å
komme opp med måter å gjøre hvilke som helst opplysninger nyttig for et
eller annet.
GDPR legger (i noen tilfeller) mye i å kreve brukeres samtykke til
innsamling av opplysninger om dem, men det er ikke mye til
hjelp. Systemdesignere har blitt eksperter på å fabrikere samtykke
(«Manufacturing Consent», for å gjenbruke Noam Chomskys uttrykk). De
fleste brukere godtar vilkårene til et nettsted uten å lese dem. Et
selskap som krevde brukere å avstå sitt førstefødte barn, fikk samtykke
fra mange brukere. Det er slik, at når et system er avgjørende for
moderne liv, som busser og tog, ignorerer brukere vilkårene, da det å
nekte samtykke er for krevende å vurdere.
For å få tilbake vern av privatsfæren må vi stoppe overvåkningen før det
i det hele tatt blir spørsmål om samtykke.
Til slutt, glem ikke programvaren på din egen datamaskin. Hvis det er
produsenteid programvare fra Apple, Google eller Microsoft, så spionerer
den på deg regelmessig. Det er fordi den er kontrollert av et selskap
som ikke nøler med å spionere på deg. Selskaper har en tendens til å
miste sine skrupler når det er lønnsomt. Derimot er fri programvare
kontrollert av dens brukere. Brukerfellesskapet sikrer at programvaren
forblir ærlig.
Richard Stallman er leder av Free Software Foundation, som tok
initiativet til friprog-operativsystemet GNU.
Innlegget på engelsk er oversett til norsk av Petter Reinholdtsen.
