Lar norske domstoler offentlig virksomhet slippe unna med grove brudd på arbeidsmiljøloven spør bedriftsrådgiver Lisa Wade.
Det er et nærliggende spørsmål etter dommen i Clemens Saers-saken. Det er påfallende hvordan Borgarting lagmannsrett konsekvent tolker hendelser og bevis til fordel for arbeidsgiver Oslo kommune og dermed systematisk bagatelliserer drapsforsøket på læreren ved Oslo Handelsgym.
Clemens Saers har saksøkt Oslo kommune for grov uaktsomhet. Han mener angrepet kunne vært unngått om ledelsen ved skolen hadde tatt ansvaret for sikkerheten på skolen mer alvorlig. Han har nå tapt i to rettsinstanser. Lagmannsretten finner det klart at «det under ingen omstendighet var tale om grov uaktsomhet».
Dommen er i mine øyne uforståelig av flere grunner:
– Gjerningsmannen hadde tatt kvelertak på en medelev seks måneder før drapsforsøket på læreren.
– Skolens ledelse var fullt klar over at eleven var livsfarlig.
– Skolens ledelse unnlot å iverksette nødvendige tiltak som kunne forhindret angrepet.
– Utdanningsetatens hovedverneombud blir ikke trodd av retten når han sier at kommunen unnlot å ta tak i voldsproblematikken på skolene.
I rettssaker vil det ofte være vitner og bevis som peker i ulik retning . Det er dommernes jobb å objektivt vurdere dette og konkludere i henhold til gjeldende lov og rett. Det spesielle i denne saken er at dommerne hele tiden synes å tro på arbeidsgiverens versjon.
Et sentralt punkt i dommen er at retten mener det ikke fremstod som entydig hvor stort farepotensial gjerningsmannen hadde. Dommerne finner det altså ikke bevist at rektor eller den øvrige skoleledelse hadde kjennskap til kvelertak-episoden mot medelev.
Riktignok slår retten selv fast at både «rektor, assisterende rektor og avdelingslederen senest i mars 2014 var kjent med at gjerningsmannen hadde et betydelig aggresjonsproblem og et eksplosivt temperament og at han var fysisk stor og sterk.» Ledelsen hadde selv skrevet flere bekymringsmeldinger og varsler om en elev med store problemer. Den alvorligste hendelsen var gjerningsmannens nevnte angrep på en medelev, hvor flere elever måtte dra ham bort for å få ham til å slippe strupetaket.
I retten var det ulike vitneprov om hvem i ledelsen som hadde kunnskap om denne alvorlige hendelsen. Rektor sier at han ikke husker kvelertak-episoden. Men faktum er at den samme rektoren dagen etter engasjerte en vekter fra Securitas og informerte ham om at eleven måtte anses som farlig. Hvorfor skulle han gå til et så drastisk tiltak hvis det ikke nettopp hadde vært en alvorlig voldshendelse? Rektor selv husker ikke samtalen med vekteren, men vekteren var vitne i retten og husker det godt. Vekterens vitneprov er ikke nevnt i dommen.
Dommerne velger å tro på rektors versjon.
Skolens rådgiver husker godt drapsforsøket på medeleven. Hun ringte nemlig umiddelbart politiet, som la frem et referat fra samtalen i retten. Men skolen selv har ikke noe skriftlig referat som omtaler angrepet på medeleven. Rektor sier i retten at han ikke ble informert. Skal altså rådgiveren ha vurdert denne eleven som så farlig at hun straks informerte politiet om angrepet på medeleven, men unnlot å melde fra til sine overordnede? Er kvelertak og slåssing så vanlig på Oslo Handelsgym at det bare regnes som business as usual?
Dommerne velger igjen å tro på rektors versjon.
Rådgiveren er åpenbart i en vanskelig situasjon hvor hun skal vitne mot sin tidligere rektor. Hun sier selv at det er merkelig om hun ikke skulle ha informert ledelsen – de snakket sammen om problemelever hele tiden. Rådgiverens leder, som sitter i rektors ledergruppe, fikk plutselig sykdomsforfall og kunne ikke stille i retten.
Dommerne kunne utsatt saken siden dette var et viktig vitne, men velger å fortsette.
Hvis ledelsen ikke ble informert om drapsforsøket på medeleven, ville det være ensbetydende med en alvorlig svikt i skolens rutiner. I såfall er også det ledelsens ansvar. Arbeidsgiver plikter å ha gode nok rapporteringssystemer for å oppfatte at noe farlig er under oppseiling. En elev som lærere og medelever frykter og som beviselig er livstruende, må betegnes som en sånn fare. Det er oppsiktsvekkende at retten bruker den manglende rapporteringen i favør av saksøkte og ikke saksøker.
Ledelsen ved Oslo Handelsgym hadde mulighet til å iverksette flere tiltak:
– Ledelsen og Utdanningsetaten kunne ha utvist eleven for resten av skoleåret.
– Ledelsen kunne ha engasjert en vekter på permanent basis til å følge eleven.
– Ledelsen kunne ha informert lærerstaben om elevens farlige atferd og advart dem mot å komme for nær.
De valgte å gjøre ingenting.
Retten kritiserer skolens ledelse for ikke å ha informert lærerstaben, men er for øvrig full av forståelse for rektors beslutning om å ikke iverksette andre tiltak. Dermed tar dommerne overraskende lett på skolens lovfestede ansvar om å handle når risiko er avdekket. Konklusjonen strider mot sentrale paragrafer i arbeidsmiljøloven og sender et budskap om at drapsforsøket var noe som bare skjedde. Men det var det ikke.
Skolens ledelse visste at en tikkende bombe vandret rundt i korridorene.
Utdanningsetatens hovedverneombud hevder at Oslo kommune ikke tilbød sine lærere kurs som spesifikt rettet seg mot voldelige/truende elever, før lenge etter overfallet på Saers. Arbeidsgivers representant mener at lærere ble tilbudt kurs før overfallet. Clemens Saers advokat bad om å få legge frem et skriftlig referat som beviste at hovedverneombudet hadde rett.
Dommerne velger å tro på arbeidsgiveren og avviste fremlegging av bevis.
Det er også påfallende at rektor, som altså er saksøkt, underholder retten med sine egne vurderinger om at vold i skolen sjelden er et problem for lærere, og at dette blir tillagt vekt i dommen. Hovedverneombudets vitneutsagn på 40 minutter blir ikke nevnt. Hans vitneutsagn forteller en helt annen historie: Det var stor motstand i Utdanningsetatens ledelse mot å ta fatt i de økende voldsproblemene i skolen. Elevers vold mot lærere var tabubelagt og ordet «vold» skulle ikke brukes.
At retten helt ser bort fra vitneutsagnet fra etatens erfarne hovedverneombud, er uforståelig.
Det er også underlig at gjerningsmannen, som for lengst er dømt for drapsforsøket på Clemens Saers, fikk bestemme at saken skulle føres for lukkede dører. Deler av dommen er derfor unntatt offentlighet. Hvorfor kunne ikke eleven bli omtalt anonymt som elev X? Konsekvensen er at offentligheten har gått glipp av innsikt i kritikkverdige forhold i norske skoler.
Det aller mest nedslående ved denne dommen er rettens aksept av en fullstendig ansvarspulverisering. Det inkluderer en lang, lærd og uklar diskusjon om organansvaret skal plasseres hos rektor eller høyere opp i kommunehierarkiet. Dette er juristeri på sitt verste.
Vi kunne trengt en dom som slår fast at en av våre viktigste lover, arbeidsmiljøloven, skal gjelde for alle i Norge som setter mennesker i arbeid. Inkludert det offentlige.
Vi kunne trengt en dom som bidro til å bygge opp igjen tilliten til en svekket domstol. Dessverre fikk vi ikke det. Nå setter jeg min lit til Høyesterett.
Les også: Advokatforeningen: – Rettsstaten vert bygd ned, for stor tillit til det staten legg fram
