Nav-skandalen har sin parallell i Norges praksis innen barnevernet. Praksisen er blitt underkjent av menneskerettighetsdomstolen enda en gang. Nå må staten ta ansvar. Også økonomisk? Det skriv advokat Nathalie H. Brinkmann i advokatfirmaet Brinkmann.
Minst 48 personer er feilaktig blitt dømt til fengselsstraff for trygdesvindel siden 2012, og 2400 personer har måttet betale tilbake ytelser de hadde rett til. Skandalen omtales som justismord. Justismordene har oppstått som følge av at Navs feilaktige regeltolkning ukritisk er blitt lagt til grunn av domstolene.
Myndighetene varsler nå en opprydning. Har de til hensikt å rydde opp på samme måte i feil etter barnevernloven?
Årlig blir et stort antall barn skilt fra sine familier helt uten at det er snakk om rus, vold eller alvorlig psykiatri.
Barnevernet er pålagt å fremlegge slike saker på en objektiv måte. Dette er én av flere svakheter i systemet som muliggjør svikt i saksgangen. Når barnevernet sender en sak til nemnden, har det allerede bestemt seg for at foreldrenes omsorg ikke er god nok, og de egenskrevne rapportene barnevernet legger frem, er sjelden objektive. Nemnd og domstoler legger ukritisk til grunn barnevernets saksfremlegg og rapporter, som om det skulle vært nøytralt.
Foreldrene forsøker forgjeves å renvaske seg og understreker til ingen nytte at de er livredde i møter med barnevernet. Når barnevernet med tyngde har fått tale fritt om alt det negative, ser nemnden foreldrene kun med barnevernstjenestens briller. Ofte har saksbehandlerne ikke sett familien sammen mer enn få ganger. Til gjengjeld uttaler de seg i timevis om sine observasjoner og at staten må overta omsorgen.
Ansatte i barnevernet har, i den utstrekning de har utdannelse, kunnskap om barn. De har ikke fagkyndig kunnskap om voksne og deres utfordringer. Uten bedre kunnskap om foreldrenes utfordringer, er det vanskelig å sette inn riktig hjelp. På tross av dette får de ansatte uttale seg som de skulle være psykologer eller psykiatere med slik ekspertise.
Trude Lobben vant frem i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) tidligere i høst.
Hun hadde søkt råd hos barnevernet. Som en «hjelp» ble hun etter fødsel plassert på et familiesenter hvor man blir kontinuerlig overvåket og hvor det gjennomgående blir påpekt feil hos de usikre og vettskremte nybakte foreldrene. Hun opplevde ikke at «hjelpen» var givende i barseltiden og reiste hjem til foreldrene sine.
Da tok barnevernet sønnen.
Men ikke bare det, både barnevernet og nemnden, som i realiteten er en forlengelse av barnevernet, mente de hadde viten nok om familien til å vite at Lobben aldri kunne ha omsorgen for sønnen. Det endte med tvangsadopsjon, opprettholdt av Høyesterett, som belyst i en rekke medier, ikke minst Dagbladet.
Nå har Trude Lobben fått medhold i at staten gjorde feil. Det er en fattig trøst etter å ha vært avskåret all deltagelse i sønnens oppvekst. Han var nyfødt da de tok ham. I dag er han over ti år.
Det er ganske sikkert urettferdig overfor de nevnte Nav-ofrene å påpeke dette; men å sone noen måneder i fengsel, blekner sammenlignet med det staten har utsatt Lobben og hennes sønn for.
EMD har uttalt at alle omsorgsovertagelser skal være midlertidige. Likevel fortsetter Norge å legge til grunn at omsorgsovertagelsene skal være varige allerede ved første gangs behandling av en sak. Det blir derfor ikke satt inn riktige hjelpetiltak.
Dette skjer i saker helt frie for rus, vold eller alvorlig psykiatri.
At det er brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) oversees med den største tilfredshet. I teorien blir menneskerettighetene ansett som så suverene at de skal gå foran annen lovgivning, men på barnevernstjenestens område ser vi liten vilje til å innrette seg etter EMDs avgjørelser. Andre lands myndigheter gjør det. Norge gjør det ikke.
Myndighetenes presumpsjon om at norsk rett til enhver tid er i tråd med internasjonale konvensjoner, medfører et sprik mellom teori og praksis.
I Nav-skandalen tyder alt på at dette spriket ser ut til å ha vært erstatningsbetingende. Som i Nav-skandalen har norske domstoler i altfor lang tid oversett europeisk rettspraksis og latt myndighetenes anførsler bli stående uimotsagt. Når skal myndighetene våkne?
Barnevernstjenesten har i sak etter sak blant annet vist til Høyesteretts avgjørelse i Lobben-saken, for å underbygge lignende vedtak. Hva skjer med de involverte partene i denne typen saker nå? Hvor lenge skal de måtte vente på at staten tar sitt ansvar, retter opp i de feil som allerede er begått og sikrer at det ikke rammer flere?
Flere burde bry seg. Dommer avsagt i EMD mot Norge gir også en økonomisk nedside.
