Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig? skriver professor emeritus fra PRIO, Ola Tunander.
I oktober 2019 øvde USA med simulerte angrep med et koronavirus som skulle spre seg i hele verden.
Til forskjell fra hærsoldater har flystyrker ofte et mer abstrakt og iblant nærmest statistisk forhold til drap. Piloter ser ikke sine ofre, hvilket ble tydelig ved bombingen av Tokyo natt til 10. mars 1945 med drap på over 100 000, kanskje opptil 200 000 mennesker. Hensikten var å slå ut fabrikker og sivile. Generalmajor Curtis LeMay var ansvarlig, mens operasjonen ble ledet av brigader Thomas Power. Også den etterfølgende atombombingen av Hiroshima og Nagasaki ledet til drap på mellom 110 000–200 000 mennesker.
Flybombingen over Japan kan ha tatt livet av i alt kanskje 500 000 sivile. Denne utslettelsen av sivile i Japan utgjorde opptakten til tenkningen hos US Strategic Air Command (SAC). Graden av utslettelse kan bare sammenlignes med epidemiers massedrap med biologiske våpen – som også kan drepe hundretusener, om ikke millioner sivile. Sentrale rådgivere for president Donald Trump, som oberst Robert Kadlec (også han fra flyvåpenet), mener i dag at biologiske våpen kan bli 2000-tallets atomvåpen. De kan drepe like mange som atomvåpen, men de er mer anvendelige, sier Kadlec. Fordelen med biologiske våpen er at man ikke vet hvem eller om noen er ansvarlig – og Kadlec legger til: De kan også benyttes i fredstid.
Å drepe 285 millioner mennesker på én natt
USAs strateger har siden 50-tallet lagt planer om å utslette fienden. Dette ansvaret lå da på flyvåpenet, først og fremst på Strategic Air Command (SAC) under deres general Curtis LeMay. Dokumenter fra National Security Archive i Washington oppgir at SAC i 1955 hadde 2400 atomvåpen – i 1959 var det 12 000, og i 1961 hele 22 229 atomvåpen. Hvis Sovjet var i ferd med å angripe Vesten, skulle SACs Single Integrated Operation Plan (SIOP) settes i verk. SAC National Security Archive i Washington skriver i sin klassiske artikkel for National Security Archive fra 2004 at «SIOP-62» (1962) kalkulerte med et amerikansk «forkjøpsangrep», et «pre-emptivt amerikansk angrep» med en styrke på totalt 7 847 megatonn, som på én natt ville ta livet av 285 millioner mennesker før Sovjet hadde rukket å angripe et eneste vestlig land. Tallene på døde hvis man regner med radioaktivitet og sult, ville bli langt høyere. I Tokyo natt til 10. mars 1945 ble det kun drept noen få promille av det massedrapet som SIOP-62 kalkulerte med.
Fred Kaplan skriver i sin The Wizards of Armageddon (1984) og for National Security Archive at sjefen for marinekorpset, general David Shoup, i 1962 spurte sjefen for SAC, general Thomas Power, om man ikke kunne utelate Kina fra et angrep hvis Kina ikke var med i krigen. Power svarte: «It would really screw up the plan.» Det fantes da kun én plan, som skulle bli satt ut i livet hvis USA, eller et annet vestlig land, ble eller kunne forventes å bli angrepet. Dette kunne fått alvorlige konsekvenser under Cuba-krisen 1962, noe som er blitt dokumentert av National Security Archive (2002).
I oktober var B-59, en sovjetisk Foxtrot-ubåt, under angrep fra USAs hangarfartøy og destroyere. På ubåten var situasjonen desperat. Kapteinen Valentin Saviskij ga ordre om å forberede en atomvåpentorpedo, men kravet for å sette inn atomvåpen var at alle de tre høyest rangerte offiserene var enige, og nummer to på ubåten, Vasilij Arkhipov, mente at de kunne klare seg uten våpeninnsats. Hadde Arkhipovs beslutning vært en annen, ville USA med stor sikkerhet besvart angrepet med atomvåpen, og på den tiden fantes det kun én plan: en total utslettelse av Sovjet og Kina.
Utslettelser
Ved en amerikansk konflikt med Sovjet forutsatte SACs planer fra midten av 50-tallet en utslettelse av Kinas flybaser og byer inkludert Beijing, og det uavhengig av de beslutninger som ble tatt i Kina. Etter Koreakrigen (1950–53) visste kinesiske myndigheter at alle byer ville bli ødelagt ved et amerikansk angrep. Produksjonen ville bli ødelagt. Hundretalls millioner ville dø av sult. 1957 uttalte Kinas leder Mao Zedong at de kunne tape 300 millioner i et atomvåpenangrep, men at de ikke kom til å overgi seg. Fra 1957 spilte også konflikten med Sovjet en rolle. Kina hadde ikke noen atomvåpen, og man kunne ikke svare på et angrep. Man måtte forberede seg på at alle byer ville bli slått ut. Eneste mulighet for å overleve var en total desentralisering, også av stålproduksjonen. Det ble gjennomført fra 1958 («Det store spranget»). Landet ble delt inn i 24 000 folkekommuner og en halv million produksjonsbrigader. Mao legitimerte tiltakene som en sosialistisk industri- og jordbruksreform. Den ville ha reddet Kina fra total utslettelse ved et atomvåpenangrep, men fikk katastrofale følger: Et flertall fagpersoner konkluderer med at mellom 20 og 30 millioner mennesker mistet livet i sultkatastrofen som fulgte. Det var antagelig den største menneskeskapte sultkatastrofen i historien. Disse millionene av døde kinesere var nok den mest umiddelbare konsekvensen av SACs planer på 50-tallene.
Et dokument fra National Security Archive viser til et møte den 20. september 1961 mellom president John F. Kennedy og militærledelsen. SAC og Thomas Power hadde foreslått et «første slag» for å slå ut Sovjet og Kina, siden Sovjet bygget opp sin kapasitet og det var viktig å eliminere Sovjet og Kina før de kunne utgjøre en trussel mot USA. Sovjet og Kina skulle slås ut rent preventivt. I virkeligheten måtte man regne med langt mer enn 300 millioner døde. Power fikk nei fra Kennedy, men ifølge et dokument fra den tyske etterretningen BND fra den 29. september 1962 (privat arkiv) holdt høyt rangerte amerikanske flyoffiserer kontakt med Adolf Hitlers betrodde SS-offiser Otto Skorzeny i Madrid. Disse offiserene var sannsynligvis SAC-sjefen Thomas Power og den tidligere SAC-sjefen, nå flyvåpensjefen Curtis LeMay (som i 1968 var visepresidentkandidat for den rasistiske presidentkandidaten George Wallace). De klaget over at Kennedy var en «pyse» som ikke erkjente «Vestens overlegenhet» og støttet opp om «negerstater».
Siden 50-tallet hadde Skorzeny arbeidet for CIA, med drap på «uregjerlige» aktører. SAC-sjefene var neppe i kontakt med Skorzeny av noen annen grunn. Kennedy var ikke lenger «mulig å ha» som amerikansk president. Etter mordet i november 1963 uttalte den franske presidenten Charles de Gaulle: «Det som hendte med Kennedy, var det samme som nesten hendte meg.» Det var OAS (Organisation armée secrète med Jean Souètre) og Otto Skorzenys nettverk, som hadde forsøkt å ta livet av meg i 1962, som siden drepte Kennedy, sa de Gaulle. USAs «styrker konspirerte med ekstremistene». SAC-sjefene ville utslette Sovjet og Kina, og Kennedy sto i veien for det.
SACs planer om et atomvåpenangrep tok form på 50- og 60-tallet og ble videreført utover på 70- og 80-tallet. Sovjet rustet opp som en følge av Cuba-krisen og ble nå mer av en trussel mot USA. Fra begynnelsen av 70-tallet sto det klart at en atomkrig kunne lede til amerikanske tap. Under et møte i militærledelsen den 10. september 1971 sa flyvåpensjefen, tidligere visesjefen for SAC, general John Ryan: «We could lose two hundred million people and still have more than we had at the time of the Civil War.» Ingen på møtet motsatte seg Ryans vurdering (nedgraderte notat 2017, National Security Archive).
I sin bok From the Shadows (1997) skriver en tidligere CIA-direktør, senere forsvarsminister Robert M. Gates om natten til den 3. juni 1980. SAC hadde meddelt senere generalløytnant William Odom (assistent for den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzezinski) at Sovjet hadde sendt 220 strategiske atomvåpenmissiler mot USA. Odom vekket Brzezinski, som skulle ringe president Jimmy Carter, men Brzeziński visste at presidenten hadde mellom tre og syv minutter på å bestemme seg for et svar og krevde bekreftelse. Odom ringte tilbake og sa at det ikke var 220, men 2200 atomvåpenmissiler. Samtlige av Sovjets missiler var på vei mot USA. Brzezinski regnet med at USA måtte sette inn hele sin strategiske styrke, men akkurat før han skulle til å vekke Carter, ringte Odom igjen. Et øvelsesprogram i datamaskinene hadde gitt gitt falsk alarm. «Brzezinski vekket ikke sin kone, for alle skulle jo likevel dø innen en halv time.»
«Plausible deniability»
Da jeg holdt et foredrag på US Center for Naval Analysis (US Navy) ved Pentagon i 1989, sa den daværende sjefen, en admiral, mener jeg, at hvis russerne «kjente til våre planer om en atomkrig, ville de hatt grunn til å være urolige». Amerikanske strateger antok fortsatt at hundretalls millioner ville bli drept ved en atomkrig. Men fra 1981 mente president Ronald Reagans strateger at de burde føre «krigen» med Sovjet som en psykologisk krig og som lokale opprør, som ikke risikerte å bli trappet opp til en fullskala atomkrig. Risikoen for at Sovjet svarte med atomvåpen, gjorte et slikt angrep lite attraktivt. Vise-forsvarsministeren Fred Iklé skrev at det nå handlet om å benytte seg av lokale opprørere og terror, som ikke kunne knyttes direkte til noen part, slik at konflikten ikke ble trappet opp til atomkrig. USA måtte ha «plausible deniability», det vil si grunner til å kunne si at «dette vet vi ingenting om».
Ifølge Zbigniew Brzezinsk#i startet USA en krig mot det sovjetstøttede regimet i Afghanistan. CIA benyttet lokale opprørere allerede fra sommeren 1979 for å lure Sovjet til å gripe inn «for å gi Sovjet sitt eget Vietnam» og tvinge russerne til en krig de ikke hadde råd til. Dette skrev også Robert Gates. Reagans marineminister John Lehman fortalte meg at CIA også var involvert med ubåter i en psykologisk krig i Sverige. Praktisk tatt alle i vest trodde at det var Sovjet som fra 1982 opererte i svenske farvann, men det var CIA-sjefen William Casey som tatt beslutningen om å benytte andre lands ubåter for «plausible deniability», sa Lehman. Tanken var å tvinge Sovjet til retrett uten å risikere atomkrig. Lehmans overordnede, forsvarsminister Caspar Weinberger, bekreftet operasjonene i svenske farvann. Da jeg besøkte general Odom i Washington, spurte jeg ham om det, men Odom sa kun kort at saken fortsatt var gradert. Fra 1984 ga Casey ordre om å støtte radikale islamister inne i selve Sovjet for å tvinge Sovjet til retrett.
Slutten på Wolfowitz-doktrinen
Det var først etter den kalde krigen, med krigen i Irak i 1991, at USA igjen kunne begynne å føre krig under eget flagg. USAs assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz uttalte at den egentlige lærdommen fra krigen i Irak var at Sovjet ikke hadde grepet inn. USA var nå den eneste supermakten. Vi kan føre krig mot land i Midtøsten uten å risikere atomkrig, sa Wolfowitz. Han foreslo nå at amerikanerne skulle eliminere alle regimer som ikke støttet opp om USA. Det ledet til at USA gikk inn militært i Afghanistan og Irak etter 2001, og i Libya og Syria fra 2011, da USA støttet islamister mot deres sittende regjeringer. Etter den katastrofale krigen i Libya sa Russland og Kina at det måtte være nok. Fra 2015 grep Russland inn til støtte for regimet i Syria. Det var slutten på Wolfowitz-doktrinen, hans mulighetsvindu.
USAs strateger ville så føre krig uten avsender. Men å bevæpne radikale islamister viste seg å være vanskelig etter det som hadde hendt i Syria. Man kunne imidlertid benytte seg av biologiske våpen – en tanke som i nyere tid har blitt fremmet av USAs assisterende helseminister, oberst Robert Kadlec – han har lang fartstid bak seg i flyvåpenet. Kadlec har vært sentral for USAs tenking om biologiske våpen i 30 år, som rådgiverfor USAs spesialstyrker fra 1990 og for forsvarsminister Donald Rumsfeld og Det hvite hus fra 2001. I likhet med bombeeksplosjoner og andre terrorangrep vet man ikke med sikkerhet hvem som har utført et angrep med et virus. Man kan ikke enn gang si om et virus skyldes naturlige mutasjoner eller om det har blitt lagt ut som biologisk våpen. Det er det geniale med disse våpnene, sier oberst Kadlec.
Kadlec skriver i boken Battlefield for the Future (1998) at biologiske våpen har flere fordeler. De er mye billigere enn atomvåpen. Et tilstrekkelig lager med biologiske våpen koster kun en tyvendedel av hva det koster for å utvikle et eneste atomvåpen, samtidig som disse våpnene kan drepe like mange som atomvåpen. Biologiske våpen er mer kostnadseffektive. Men for Kadlec er deres fremste fordel at de ikke har noen avsender. De eskalerer ikke en konflikt til en militær konflikt og til atomkrig. Biologiske våpen kan settes inn på alle konfliktnivåer, fordi ingen vet hvem eller omnoen er ansvarlig for et virusutbrudd. Det gjør dem mer anvendelige enn atomvåpen. Den som har blitt utsatt for et angrep kan ikke slå tilbake, fordi ingen vet helt sikkert hvem som ligger bak. Naturligvis kan et virusutbrudd, slå tilbake på den som har lagt ut dette virus, men ved en atomkrig regnet man også med egne tap på 200 millioner.
I Battlefield for the Future skrev Robert Kadlec at 2000-tallet ville bli et århundre med «økonomisk krigføring», og dette er åpenbart tanken bak president Donald Trumps nye strategi. Kampen mellom stormaktene har blitt til en «økonomisk krig», og da blir biologiske våpen til de ideelle våpnene, siden de kan slå mot fiendens forsyning og økonomi. De kan rettes ikke bare mot mennesker, men også mot lokale kveg og avlinger og lede til sultkatastrofer slik den vi hadde under «Det store spranget» i Kina. Ifølge Kadlec kan vi utvikle mer dødelige eller smittsomme virus og bakterier som ligner dem som finnes lokalt, slik at de fremstår som en «naturlig epidemi». Det geniale er at man kan gjennomføre slike angrep i «fredstid» med samme styrke som et angrep med atomvåpen uten at det angrepne landet vet at det er angrepet. Alternativt kan et virus bli beskrevet som en lekkasje fra et fremmed lands laboratorium. Millioner av mennesker kan rammes. Det kan tvinge frem en regimeforandring mer effektivt enn alle Wolfowitz’ kriger. For Kadlec og kanskje for Trump er biologiske våpen 2000-tallets atomvåpen, som dessuten kan gi «plausible deniability».
Kadlecs og Trump-administrasjonens strategi fra 2018 for et virus- eller et bakterieangrep la ikke planer bare for et terrorangrep, men først for en lekkasje fra et fremmed laboratorium. Dagens rådgiver oberst David Franz foreslo året før en øvelse med en lekkasje fra høysikkerhetslaboratoriet i Wuhan, der man studerer slike dødelige virus. Fra januar frem til august 2019 arrangerte Kadlec flere øvelser med føderale myndigheter og enkelte stater som forutsatte en spredning av et virus fra Kina med en halv million døde amerikanere («Crimson Contagion»). Den 22. september 2019 utnevnte president Trump en «Kina-hauk» fra den militære etterretningen, Matthew Pottinger, til ny vise-sikkerhetsrådgiver. Han har erfaring med utbruddet av SARS-viruset i Kina (2002–2003) og snakker flytende mandarin. I oktober 2019 øvde USA – med blant annet den tidligere vise-sikkerhetsrådgiveren og vise-CIA-sjefen Avril Haines – med simulerte angrep med et koronavirus, som skulle kunne spre seg over hele verden. Etter en andre bølge hadde viruset, ifølge øvelsen, drept 65 millioner mennesker. Navnet på denne pandemiøvelsen var «Event 201». I hele 2019 rettet Trump-administrasjonen seg inn på en virusepidemi fra Kina. I en høyt gradert briefing allerede i januar 2020 sa Pottinger til Trump at han ikke skulle tenke i termer av SARS i 2003, men i termer av spanskesyken i 1918, som tok livet av opptil 50 millioner mennesker.
Viruset – «en liten smart bombe»
Samtidig som Kadlec i hele 2019 forberedte amerikanske myndigheter på et virusutbrudd fra Kina, er det fortsatt uklart hvordan Wuhan-utbruddet i desember 2019 begynte. Det vi vet, er at studier av viruset og dets genetiske sammensetting har blitt publisert The Lancet og i Nature. SARS-CoV-2-viruset fantes både i og utenfor fiske- og kjøttmarkedet i Wuhan fra midten av desember. Men det fantes i to former – det var to genetisk forskjellige virus. Deres felles «stamfar» må ha oppstått måneder tidligere og neppe i Wuhan, siden sykehusene ville ha visst om at det fantes tidligere tilfeller. Kinesiske og britiske (Cambridge University) analyser av virusets stamtre viser at det opprinnelige SARS-CoV-2-viruset ikke kom fra Wuhan, men enten fra USA eller fra Guangdong i Sør-Kina. Vitenskapelige artikler fra Europa viser at viruset også fantes i Italia, Frankrike og antagelig i USA fra november–desember, samtidig med eller før utbruddet i Wuhan – og at de var ikke nær beslektet med Wuhan-viruset. Vi vet ikke per i dag hvor dette koronaviruset kom fra, men vi vet at det ikke kom fra markedet i Wuhan. The Lancet har vist at de første som ble smittet i Wuhan, ikke hadde noe med markedet å gjøre. Søppel fra markedet var infisert, men ikke dyrene, og de genetisk forskjellige virusene i Wuhan falsifiserer hypotesen om et «Wuhan-virus». Allerede ved selve utbruddet var Kadlecs senere rådgiver, Michael Callahan, i Wuhan. Til National Geographic uttalte han at viruset er «som en liten smart bombe». Den finner en person og «eliminerer den».
Med biovåpenstrateger som Kadlec, Callahan og Franz som USAs ansvarlige for pandemien, med Kina som USAs nye fiende, og med økonomisk krigføring som president Trumps foretrukne strategi må vi spørre: Kommer den økonomiske krigen til å bli supplert med en biologisk krig, slik Kadlec skriver? Å sette inn biologiske våpen hadde vært den logiske beslutningen for Trump-administrasjonen hvis vi ser til Kadlecs analyser. For 60-tallets flyvåpenstrateger som Thomas Power var atombomben det ultimate våpenet. Utslettelsen av tre–fire hundre millioner innbyggere i Sovjet og Kina ble antatt å være resultatet av den krigen Power selv søkte å utløse. Fra 70-tallet regnet USAs flyvåpen med egne tap på opp mot 200 millioner innbyggere. Å akseptere utslettelse og tap på hundretalls millioner peker på en statistisk og rent strategisk forståelse av menneskelig liv.
Det finnes en strategisk elite i USA som er like fremmed for oss som hvilken annen slik elite i historien. For en flyvåpenoberst som Kadlec, en av 2000-tallets strategiske tenkere, er biologisk våpen en naturlig erstatning for 1900-tallets atomvåpen. De egne tapene er kanskje ikke like store som dem general John Ryan beskrev i 1971, men de kan være betydelige. Det er vanskelig å se at dette skulle være i det amerikanske folks interesse. Men for denne eliten er ikke den totale utslettelsen av flere hundre millioner mennesker noe problem så lenge den støtter opp om deres nasjonale strategi.
Dette essayet ble først publisert på NyTid og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
