Det fremstilles som gravejournalistikk, men er partisk angrepsreportasje, skriver professor ved Institutt for rettsvitenskap ved Handelshøyskolen BI, Ole Gjems-Onstad.
Oppvarming med artikler på nrk.no kulminerte i et «journalistdrap» på Smiths venner med en times Brennpunkt 12. november.
Den internasjonale kristne organisasjonen med sitt kjempesenter på Brunstad i Vestfold ble omtalt som en hjernevasket gruppe skremt til lydig taushet av korrupte ledere.
NRK ville aldri utsatt muslimske organisasjoner, seksuelle minoriteter eller andre utsatte grupper for en så skjev fremstilling. Minoritetsvern og ytringsfrihet gjelder ikke en del kristne grupper.
«Reporternes allierte stilles ikke kritiske spørsmål»
NRKs angrep på Smiths venner er en oppfølging av flerårige angrep på organisasjonen i Dagens Næringsliv. Mediene blir en felles og overveldende front mot dem de velger som offerlam.
Det fremstilles som gravejournalistikk, men er partisk angrepsreportasje. Det er nærmest en egen sjanger med en etablert dramaturgi.
Reporternes allierte stilles ikke kritiske spørsmål. Avhoppere, de rene og hvite, behandles som sannhetsvitner. De onde og slemme, organisasjonens representanter, betviles alltid.
Denne svart-hvit-malingen preger billedredigeringen, klesdrakt, lyssetting, vinkling. Like enkelt som i barnefilmer: De slemme er mørke og stygge, de snille lyse og sympatiske.
«Det fremstilles som gravejournalistikk, men er partisk angrepsreportasje»
Brennpunkt bruker anonyme og ukontrollerbare kilder til å forsterke insinuasjoner. Den sviktende bevisføringen med anonyme kilderbenyttes også som et nytt grunnlag for å tegne organisasjonen som skremmende: Ingen våger stå frem.
Smiths venner formidlet selv en del av NRKs kritikk i form av spørsmål til et stort antall medlemmer. NRK refererer at 80 % eller mer er uenig i NRKs kritikk. Men Brennpunkt bruker kjapt en anonym kilde til å gjøre tallene illegitime. Hun sier at hun følte seg mentalt presset til å svare slik hun trodde organisasjonen ønsket.
Gjentatte ganger bruker Brennpunkt uttrykket hjernevasking om det som foregår i Smiths venner. Dermed sparker man av banen de i reportasjen som måtte si noe positivt om organisasjonen. De er manipulert til å si det.
Vanligvis omtales frivillig, idealistisk innsats som et positivt trekk ved Norge, som for eksempel under korona-dugnaden. Men den ulønnede innsatsen mange i Smiths venner yter, blir i Brennpunkt til misbruk og utnytting, nærmest slavearbeid.
Redaksjonen overserdet oppofrende arbeid som ytes i politiske organisasjoner, herunder arbeiderbevegelsen, miljøarbeid, idrett.
«Brennpunkt bruker anonyme og ukontrollerbare kilder»
Brennpunkt sier igjen og igjen at lederne i Smiths venner ikke ville stille til intervju. Utsatt for så ensidige reportere måtte de nærmest være dumme om de gjorde det. De kunne klippes, lyssettes og billedlegges slik at de fremstod som enda større skurker.
Brennpunkt har flere insinuasjoner om to topplederes uttak av midler i millionklassen. Påstandene om økonomiske misligheter ble gjentatt i et stort oppslag på nrk.no lørdag.
Fremstillingene er så usammenhengende at det selv for en skattejurist er umulig å forstå hva anklagene egentlig går ut på. Men det som antydes er så alvorlig og omfattende at man må forvente at politi, norske eller amerikanske myndigheter og Stiftelsestilsynet hadde tatt affære.
Mistenkeliggjøringen blir hengende i luften når det langt ut i lørdagens artikkel opplyses at Økokrim har henlagt en sak om deler av sakskomplekset fordi «intet straffbart forhold anses bevist».
Skulle lederne ha forbrutt seg, blir det likevel galt når Brennpunkt bruker dette til nærmest å torpedere og sverte hele organisasjonen. Man kan nøre en dyp etisk bekymring når journalister mistenkeliggjør, ikke bare enkeltpersoner, men hele organisasjoner.
«Denne svart-hvit-malingen preger billedredigeringen, klesdrakt, lyssetting, vinkling»
Hvor er redaksjonens tanker om hvordan denne reportasjen kan ramme tusenvis av familier med idealistisk engasjement i Smiths venner?
Som turist har jeg med noen års mellomrom bare gått gjennom Brunstad. Jeg kjenner ingen der, men har vekslet noen nysgjerrige ord med enkelte jeg har møtt.
Sett utenfra slås man av den gode tonen mellom voksne og barn, og den gjennomførte satsingen på ungdomsmiljøet. For min del er budskapet for enkelt og nært det naive, men i den klubben inngår for meg også en del norske biskoper og KrF-politikere.
Intet av den gode mellommenneskelige atmosfæren reflekteres i Brennpunkts reportasje.
Antall boliger på Brunstad, forsamlingslokaler og det som kan være Norges mest forseggjorte leke- og tumleplass for barn og unge, er imponerende. At dette er skapt stort sett med private midler og uten offentlig støtte, kan provosere en sosialdemokratisk refleks: Det er galt at noen bygger opp noe stort utenfor politikernes styring og velsignelse.
Brennpunkts neste programmer i serien er om Jehovas vitner og Guds Menighet. Blir de like ensidige i sin svartmaling, må Kringkastingsrådet og vi alle spørre: Respekterer NRK ytringsfrihet, religionsfrihet og minoritetsvern også for dem mange norske journalister ikke liker?
Kronikken ble publisert først på NRK Ytring og er gjengitt med tillatelse fra kronikkforfatter.
