Av professor ved Higher School of Economics i Moskva, Glenn Diesen, og tidlegare journalist, politikar og diplomat Arne Treholt.
Russland har som den største arktiske staten gjort den økonomiske utvikling i regionen til en av sine viktigste prioriteringer. Det gjelder særlig utviklingen av store olje- og gassressurser. Like viktig er Russlands ambisjon om en arktisk transportkorridor som dramatisk vil forkorte transporttid og kostnader mellom Asia og Europa.
Det nære samarbeidet som de siste årene har utviklet seg mellom Russland og Kina, fremstår i denne sammenheng som et interessant økonomisk og strategisk partnerskap for utviklingen av Arktis. Mens Kina trenger energiressursene og transportkorridoren, har Russland behov for investeringer og partnere som de ikke lenger finner i vest som følge av anti-russiske sanksjoner. USA har gitt klart uttrykk for at de ikke vil tillate at Russland alene utvinner disse ressursene eller at det opprettes en ny transportkorridor utenfor amerikansk kontroll.
I dette bildet hører det med at USA ikke har ratifisert FNs havrettskonvensjon. USA har heller ikke anerkjent Russland og Canadas arktiske arkipelagiske havrettskrav, men betegner havområdene disse landene gjør krav på, som internasjonalt farvann. I en oppsiktsvekkende tale under Arctic Councils ministermøte i mai 2019 åpnet USAs utenriksminister Pompeo for direkte konfrontasjon med Russland og Kina i Arktis dersom dette skulle vise seg nødvendig for å ivareta amerikanske interesser.
Konflikt kan ikke utelukkes
Talen synes å illustrere at en stormaktskonflikt i Arktis ikke lenger kan utelukkes. Kampen om naturressurser og transportveier i nordområdene er i ferd med å bli militarisert. Under NATOs ministerrådsmøte i London 3. og 4. desember ble Kina for første gang sammen med Russland nevnt som en utfordring og mulig fiende. Generalsekretær Jens Stoltenberg bekreftet dette på en pressekonferanse hvor han understreket at kinesisk økonomiske infrastruktur i Europa utgjør en trussel for NATO.
En mulig militarisering av Arktis kan gjøre Norge til den kanskje viktigste frontlinjen mellom NATO og Russland-Kina.
Hva er Norges interesser?
Hva er i denne situasjonen Norges nasjonale interesser? Det er viktig at dette blir grundig diskutert før Norge på «autopilot» går inn i en konfrontasjon som for tiår fremover vil definere vår nasjonale sikkerhetspolitikk. Under den kalde krigen definerte Norge sine sikkerhetsinteresser som å være «god alliert» i NATO og samtidig en «god nabo» til Russland. Etterstrebelsen av denne balansen er fortsatt offisiell norsk sikkerhetspolitikk. Basert på de siste årenes praksis virker dette mer som spill med ord. Norge tillater mer eller mindre permanent nærvær av amerikanske marinesoldater på norsk territorium i fredstid og tillater NATO øvelser tett opp til den russiske grensen øst for 25. breddegrad. I innflytelsesrike kretser i Moskva blir den norske balansen mellom «god nabo» og «god alliert» oppfattet som ren retorikk som ikke etterleves i praksis. Dette har også blitt klart uttrykt av den russiske ambassadøren i Oslo, som stort sett har talt for døve ører.
Russland demoniseres
Representerer Russland en sikkerhetstrussel i forholdet til Norge? Demoniseringen av Russland er hensiktsmessig for å styrke alliansesolidariteten, men den forvridde skildringen av vår nabo i øst fører til feilberegninger og konflikt.
Det er noe av et paradoks at mens Vesten beskylder Russland for antivestlige holdninger, var et nært samarbeid med NATO og EU bygget på Gorbatsjovs tanke om et felles europeisk hjem, lenge den grunnleggende i russisk utenrikspolitikk. Vestlige løfter etter 1991 skapte store forventninger som russere flest i dag føler aldri ble forsøkt innfridd. Det har skapt frustrasjon og oppgitthet. Det er likevel misforstått å se slike holdninger som antivestlige.
Avslått eller ignorert
Både Jeltsin og Putin hintet om Russlands interesse i NATO-medlemskap dersom en invitasjon ble tilbudt. Deretter forsøkte Putin etter terrorangrepene 11. september 2001 å etablere et strategisk partnerskap med USA. I 2008 foreslo Moskva en ny og inkluderende sikkerhetsarkitektur for Europa, og i 2010 tok Moskva til orde for en EU-russisk union fra Lisboa til Vladivostok. Alle russiske forslag for å skape et felles og inkluderende Europa er blitt enten avslått eller ignorert. Et Europa blir istedenfor skapt uten Russland.
Fremstillingen av Russland som ekspansjonistisk er et forsøk på ukritisk å skildre Russland som en fortsettelse av det russiske imperiet og Sovjetunionen. Russland bruker i dag mindre enn en tiendedel av det USA gjør på sitt forsvar. Russland har hverken kapasitet eller intensjoner for ekspansjonistiske ambisjoner ovenfor Norge eller noe annet vestlig land.
Et ønske om status quo
Russlands politikk overfor særlig Ukraina og Georgia er i Vesten blitt sett som et uttrykk for ekspansjonistiske drømmer. Snarere enn å drive ekspansjonistisk utvidelses politikk, kan Russlands utenrikspolitikk i Putin-perioden betraktes som et ønske om å bevare status quo.
Militærintervensjonen i Sør-Ossetia kom, slik EUs uavhengige rapport understreker, først etter at Georgia hadde satt i gang sin offensiv. For Russland var Krim et spørsmål om hvorvidt marinebasen på Sevastopol, som Russland hadde langtidskontrakt med Ukraina om, skulle oppgis eller bli en NATO-base, slik den nye regjeringen i Kiev lekte med tanken om. Russland så militærbasen som livsviktig for sine sikkerhetsinteresser.
De fleste vestlige observatører slo utvetydig fast at dette bare var et første skritt. I neste omgang ville Russland invadere hele Georgia og Ukraina som ledd i bestrebelsene på å «gjenopprette Sovjetunionen». De tok bevisst feil. Russland holdt fast på den posisjonen det allerede hadde. Russland engasjerte seg deretter i Syria i 2015 etter invitasjon fra den syriske regjeringen. Dette for å stanse USA og deres allierte i å gjennomføre et regimeskifte.
Uforutsigbare konsekvenser
Det forbauser neppe noen at Russland bevisst forsøker å motarbeide NATO-tiltak som sett med deres øyne ytterligere endrer maktbalansen i Europa i deres disfavør. I norsk-russisk sammenheng innebærer dette at enhver forrykning i balansen mellom god alliert og god nabo, som har vært en hovedpilar for norsk sikkerhetspolitikk siden innmelding i NATO i 1949, lett kan få uforutsigbare konsekvenser.
Solidaritet eller sikkerhet
Stilt overfor utfordringene i Arktis og faren for direkte konfrontasjoner med Norge i rollen som fremskutt flankestat, er det viktig at signaler ikke blitt overhørt eller stemplet som russisk propaganda. Tiden synes inne for å komme opp av skyttergravene og til en stilltiende erkjennelse av at alle land, også Russland, har legitime interesser og sikkerhetsbehov. I motsetning til USA har Norge ratifisert FNs havrettskonvensjon og russiske havrettsutvidelser.
Vestlige fredsbevegelser som spilte en aktiv rolle under den kalde krigen, ble ofte beskyldt for å være nyttige idioter for Kreml. Det var ikke noe grunnlag for det, men fredsbevegelsene spilte til tross for beskyldningene en fredsbevarende rolle som viktige meningsbærere. I dag eksisterer de knapt, og ingen har overtatt deres fredsbevarende og opinionsdannende rolle.
Skader ikke å lytte
Vi skal ikke ukritisk akseptere russiske synspunkter, men det er helt misforstått ikke å lytte og diskutere dem. Det er soleklart at Norge på uavhengig grunnlag selv gjør sine nasjonale sikkerhetspolitiske prioriteringer. Det skader likevel ikke å lytte til en nabo.
I Europa pågår nå en debatt om hvorvidt kontinentets sikkerhet er tjent med ukritisk oppfølging av Washingtons politikk overfor Russland og Kina. Paris spør åpent om større distanse til Washington er ønskelig og advarer mot den historiske feilen ved å fremmedgjøre Russland. Tyskland har motstått amerikansk press og trusler om sanksjoner mot tyske selskaper som samarbeider om gasstunnelen North Stream 2.
Tilsvarende debatter er nødvendig før Norge muligens inntar plassen som NATOs frontlinjestat overfor både Russland og Kina i Arktis.
