(Jonas Gahr Støre. Foto: Arbeiderpartiet.)
I politikkens tidsalder er sosiale medier blitt den viktigste arenaen for kjappe poenger. Men når iveren etter å sverte motstanderen overskygger respekten for tall og statistikk, bikker politisk kommunikasjon over i ren villedning. Arbeiderpartiets ferske grafikk om pensjonistenes kjøpekraft er et skoleeksempel på visuell manipulasjon.
Grafikken som spres i Arbeiderpartiets kanaler etterlater ingen tvil hos den raske skrolleren: Under «Høyresiden» (2013–2021) ble pensjonistene flådd for 2,5 prosent kjøpekraft, symbolisert med en beskjeden, blå søyle som peker nedover. Under «Arbeiderpartiet» (2021–2026) har derimot pensjonistene opplevd en formidabel økonomisk vår med en vekst på 2,3 prosent – illustrert med en rød søyle som rager høyt og stolt over midtlinjen.
Problemet? Grafikken er en metodisk og visuell konstruksjon som ikke tåler et minimum av kritisk ettergang.
Å sammenligne epler og pærer
For å pumpe opp egne tall, benytter Arbeiderpartiet seg av grov metodisk asymmetri. De sammenligner Solberg-regjeringens åtte år ved makten med sine egne fem år.
Når man akkumulerer (legger sammen) økonomiske endringer over tid, vil totalsummen naturligvis bli større jo flere år man regner med. Hvis vi korrigerer for denne skjevheten og måler med lik metode – nemlig årlig gjennomsnittlig endring – faller det dramatiske teppet. under Solberg-regjeringen falt kjøpekraften i snitt med 0,31 prosent i året. Under Støre-regjeringen har den økt med om lag 0,46 prosent i året. Forskjellen i retning er reell, men det kosmiske gapet partiet prøver å skape, skrumper inn til under ett prosentpoeng i årlig forskjell.
Det største metodiske overtrampet er likevel behandlingen av året 2026. Vi befinner oss i mai 2026. Trygdeoppgjøret ble riktignok landet i forrige uke med en historisk nominell økning, men om dette faktisk gir økt kjøpekraft ved årets slutt, avhenger hundre prosent av at inflasjonen ikke skyter fart utover høsten.
Arbeiderpartiet har valgt å behandle usikre fremtidsprognoser for 2026 på nøyaktig samme måte som endelige, historiske regnskapstall fra Solberg-perioden. Ved å innkassere seieren på forskudd, baker de inn en høyst usikker framskrivning i en graf som utgir seg for å presentere historisk fasit. Det er intellektuelt uredelig.
Til slutt underslår grafikken de store økonomiske realitetene. Den underreguleringen som traff pensjonistene under Solberg, var et direkte resultat av det brede pensjonsforliket fra 2011 – et forlik Arbeiderpartiet selv ledet an. Og den tunge innspurten for den blå søylen skyldtes i stor grad koronapandemiens økonomiske sjokk i 2020, som ga Støre-regjeringen et historisk lavt startpunkt å måle sin egen gjeninnhenting fra.
Arbeiderpartiet har gode argumenter for at omleggingen av reguleringsreglene i 2022 har vært bra for pensjonistene. Det er legitim politisk debatt. Men når man må ty til manipulert grafikk, skjeve tidsperioder og prognoser forkledd som fakta for å bevise poenget sitt, undervurderer man norske velgere.
Pensjonistene fortjener redelige tall, ikke visuelt bløffmakeri.