(DNB-sjef Kjerstin Braathen. Foto: Stig B. Fiksdal/DNB.)
Norge skal være «Vekstlandet». Det er i alle fall det glansede budskapet fra DNBs toppledelse i deres ferske og omfattende rapport for 2026. Men når landets største bank blir stilt kritiske spørsmål om det norske skattetrykket som jager kapitalen ut av landet, og vår naive tro på at vi kan konkurrere med Kinas teknologiske hegemoni, blir det øredøvende stille.
Tidlig i 2026 la DNB-sjef Kjerstin Braathen og bankens fremste hoder frem rapporten Vekstlandet 2026. Det overordnede budskapet var en marsjordre til norsk næringsliv: Vi må omstille oss raskere, investere tungt i kunstig intelligens (KI), bygge grønn industri og tette et kritisk «kapitalgap» for å holde følge med resten av verden. Rapporten fungerer som en manifestasjon av forsiktig optimisme, krydret med fagre ord om Norges naturgitte forutsetninger for å lykkes innen havvind, batteriteknologi og digitale løsninger.
Det er imidlertid et gapende avvik mellom DNBs skrivebordsanalyser og den økonomiske realiteten som utspiller seg på bakken i Norge. For å utfordre banken på disse åpenbare paradoksene, sendte redaksjonen i Grafen over en rekke spissede intervjuspørsmål til DNBs presseavdeling den 4. mai 2026.
Etter nesten en uke uten livstegn, ble det sendt en formell purring den 10. mai, med særlig vekt på de betente spørsmålene knyttet til særnorsk beskatning og kapitalflukt.
I skrivende stund har DNB valgt å ikke svare. De har ignorert henvendelsen. For en samfunnsaktør som krever å sette dagsorden for Norges økonomiske fremtid, fremstår denne tausheten ikke bare som arrogant, men som et tegn på en underliggende agenda der ubehagelige realiteter bevisst skal ties i hjel.
Det særnorske skatteparadokset: Kveles veksten ved roten?
Det første settet med spørsmål som DNB nektet å svare på, berører kjernen av kapitaltilgangen i Norge. DNB etterlyser mer risikovilje og påpeker et stort gap i tilgjengelig kapital for vekstselskaper. Men banken unngår elegant å adressere elefanten i rommet: Hvorfor skulle private investorer ta stor risiko i Norge når rammebetingelsene straffer dem for det?
Det første ubesvarte spørsmålet lød som følger:
«Rapporten etterlyser mer risikovilje, men ser vi ikke det motsatte i praksis? Flere profilerte investorer har flyttet ut de siste årene – i hvilken grad er det norske skattetrykket i ferd med å tømme «Vekstlandet» for den kapitalen dere sier vi trenger?»
De siste årene har vi vitnet en historisk flukt av norske gründere, investorer og formueseiere til land som Sveits. Dette er ikke en teoretisk øvelse; det er virkelige milliarder av kroner i risikokapital som forsvinner ut av det norske økosystemet. Når DNB velger å ikke svare på dette, unndrar de seg en debatt om hvordan særnorske skatter – som formuesskatten på arbeidende kapital – direkte motvirker målene i deres egen rapport.
Dette ble fulgt opp med et spørsmål om hvorvidt kapitalgapet skyldes reell mangel på penger, eller om formuesskatten rett og slett gjør det mindre attraktivt å investere i norske arbeidsplasser sammenlignet med utlandet. Ved å nekte å svare på om det trengs et fundamentalt skifte i hvordan vi skattlegger norsk eierskap, beskytter DNB i praksis det sittende politiske regimet mot kritikk. Det reiser spørsmålet: Er DNB mer opptatt av å pleie politiske relasjoner enn å snakke sant om hva som kreves for å skape reell vekst?
Teknologisk hovmod: Er vi høye på pæra i møte med Kina?
Den andre delen av intervjuet som DNB valgte å ignorere, handler om geopolitisk realisme og teknologisk hovmod. I Vekstlandet 2026 blir kunstig intelligens og grønn industri (som batterier og havvind) løftet frem som Norges store redningsplanker.
Redaksjonen stilte derfor banken overfor følgende realitetsorientering:
«DNB trekker frem KI som en nasjonal produktivitetsfaktor. Men er vi egentlig litt «høye på pæra» her i Nord? Kina ligger milevis foran på alt fra batteriteknologi til anvendt KI – risikerer vi å bli en ren importør av teknologi fremfor en skaper?»
Mens norske politikere og banktopper klipper snorer på subsidierte pilotprosjekter, har kinesiske giganter som BYD og CATL for lengst oppnådd massive skalafordeler. Kina kontrollerer i dag de mest kritiske forsyningskjedene for grønn teknologi og sitter på en enorm dominans innen anvendt KI og prosesseringskraft.
Hvordan har DNB tenkt at små, norske oppstartsselskaper skal konkurrere mot et statsfinansiert, kinesisk industriapparat? Og ikke minst: Når rapporten snakker varmt om «strategisk autonomi» (uavhengighet), hvordan skal norske bedrifter klare dette i praksis når vi er totalavhengige av kinesiske leverandørkjeder for helt kritiske komponenter?
Dette er kritiske, strategiske spørsmål. DNBs totale mangel på svar tyder på at bankens visjon om «Vekstlandet» bygger på en naiv og skjermet forestilling om den globale dynamikken. Det er behagelig å selge en visjon om grønn og digital vekst til det norske folk, men det blir ubehagelig når man må forklare hvordan regnestykket skal gå opp i møte med beinhard, global realpolitikk.
Taushet som strategi
Når Norges største finanskonsern bruker uker på å ignorere konkrete, saklige spørsmål om skatt og teknologisk konkurranseevne, er det ikke fordi de har det for travelt. Det er et bevisst strategisk valg.
DNB ønsker å fremstå som en premissleverandør for det grønne skiftet og fremtidens næringsliv. Men de ønsker å gjøre det på egne premisser, i en lukket sfære av seminarer og glansede PowerPoint-presentasjoner, fri for kritiske journalister som pirker i de ideologiske bristene.
Tausheten etter henvendelsene 4. og 10. mai taler for seg selv. Den tyder på at DNB har en agenda der det er viktigere å opprettholde en politisk korrekt fortelling om «Vekstlandet», enn å ta den smertefulle debatten om hvorvidt særnorsk skattepolitikk og globalt teknologisk hovmod er i ferd med å kjøre landet ut i grøftekanten.