(Den skatte- og avgiftsglade finansminister Jens Stoltenberg. Torgeir Haugaard / Forsvaret)
Dette er en redaksjonell kommentar.
Arbeiderpartiet gikk til valg på å skape trygghet for vanlige folk. I stedet leverer de kutt, dyrtid og et stadig hardere samfunn for dem som allerede sliter mest.
Nå kutter regjeringen i uføretrygden for nær 11.000 uføre. Mange mister over 6.500 kroner i året – penger som for mange utgjør forskjellen mellom å klare seg og å måtte velge bort mat, medisiner eller strømregningen. Kritikerne omtaler det som et svik mot syke og fattige.
Dette kommer på toppen av en rekke beslutninger som har gjort hverdagen dyrere og vanskeligere for mennesker med helseutfordringer og svak økonomi. Mange opplever samtidig at nødvendige medisiner og behandlinger fortsatt ikke dekkes godt nok gjennom blåreseptordningen, og at egenandeler og helseutgifter spiser stadig større deler av inntekten.
For folk som lever med sykdom, uførhet eller kroniske plager, oppleves signalet fra Arbeiderpartiet tydelig: Har du minst, skal du betale mest.
Det er vanskelig å forstå hvordan et parti som historisk har kalt seg arbeidernes og de svakes parti, nå forsvarer politikk som gjør syke mennesker fattigere. Regjeringen begrunner uførekuttet med «likebehandling», men for dem som rammes er realiteten enkel: mindre penger inn, høyere utgifter ut.
Matprisene stiger. Strømregningene øker. Husleiene presses opp. Og midt i dette velger Arbeiderpartiet å hente innsparinger fra mennesker som ofte ikke har mulighet til å jobbe mer, tjene mer eller «omstille seg».
Når syke og uføre får mindre å leve av i dyrtiden, handler det ikke om budsjetteknikk. Det handler om politiske prioriteringer.
Arbeiderpartiet lovet trygghet for vanlige folk. For mange fremstår fasiten nå som det motsatte: et parti som kutter i støtteordninger, presser de svakeste og gjør livet surere, tristere og vanskeligere for folk flest.