(Russlands president, Vladimir Putin, har knapt rørt gullreservene sine etter krigsstarten i 2022 – bare små, taktiske salg på rundt 10–15 tonn totalt, mens over 2 300 tonn fortsatt ligger som en økonomisk sikkerhetsbuffer. Foto: Carmen Rodriguez/Public Domain)
Finansminister Jens Stoltenberg deltok på årets vårmøte hos Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i Washington D.C., der støtten til Ukraina og den økonomiske situasjonen i Russland var blant hovedtemaene.
Stoltenberg pekte på at Russlands økonomi er under betydelig press som følge av krigen:
– Når man bruker så mye ressurser på våpenproduksjon, så er det mindre ressurser til å lage andre tjenester og goder som befolkningen trenger, sa han til NRK.
Han viste også til de store menneskelige kostnadene ved fronten, og påstår Russland mister rundt 1000 soldater daglig, både drepte og hardt skadde.
– Vi tror ikke at russisk økonomi kollapser, men det er et regime der som kan tvinge gjennom enorme prioriteringer til krigføring. Det har en pris, understrekte Stoltenberg.
En krigsøkonomi med høye kostnader
Russlands økonomi har siden invasjonen av Ukraina i 2022 blitt stadig mer preget av det eksperter omtaler som en “krigsøkonomi”. Under president Vladimir Putin har staten økt forsvarsbudsjettene kraftig, og en stadig større andel av landets ressurser går til militær produksjon og logistikk.
Tall fra internasjonale analyser viser at forsvarsutgiftene nå utgjør en betydelig del av Russlands statsbudsjett – på bekostning av helse, utdanning og infrastruktur. Dette skaper ubalanser i økonomien, der sivile sektorer blir nedprioritert.
Samtidig har myndighetene i Russland forsøkt å holde økonomien i gang gjennom statlig styring, subsidier og økt produksjon i forsvarsindustrien. På kort sikt har dette bidratt til å holde sysselsettingen oppe, men på lengre sikt peker økonomer på at modellen er lite bærekraftig.
En viktig årsak til Russlands økonomiske utfordringer er de omfattende sanksjonene fra vestlige land. Etter invasjonen har EU, USA og deres allierte innført restriksjoner på handel, teknologi og finans.
Disse tiltakene har blant annet begrenset Russlands tilgang til avansert teknologi, særlig innen energi, forsvar og høyteknologisk industri. Det har også blitt vanskeligere for russiske selskaper å operere internasjonalt, og mange utenlandske investeringer har trukket seg ut.
Selv om Russland har forsøkt å omdirigere handel til land som Kina og India, har dette ikke fullt ut kompensert for tapet av vestlige markeder. I tillegg selges ofte russisk olje og gass til rabatterte priser, noe som reduserer statens inntekter.
Vanlige russere merker også konsekvensene av den økonomiske situasjonen. Inflasjonen har vært høy, og prisene på en rekke varer og tjenester har økt betydelig. Samtidig har lønnsveksten ikke holdt tritt med prisstigningen i mange sektorer.
Mangel på importerte varer og teknologi har også ført til redusert kvalitet og tilgjengelighet på produkter. Dette gjelder alt fra elektronikk til medisinsk utstyr.
I tillegg har mobiliseringen av soldater og tapene ved fronten ført til mangel på arbeidskraft i flere sektorer. Dette svekker produktiviteten og gjør det vanskeligere å opprettholde økonomisk vekst.
En annen utfordring er kapitalflukt. Mange velstående russere og selskaper har flyttet penger ut av landet siden krigen startet, i frykt for økonomisk usikkerhet og ytterligere sanksjoner.
Den russiske rubelen har også vært volatil, med perioder med kraftig svekkelse. Selv om myndighetene har innført tiltak for å stabilisere valutaen, er tilliten til økonomien redusert både nasjonalt og internasjonalt.
Til tross for utfordringene har Russland så langt unngått en full økonomisk kollaps. Dette skyldes blant annet store valutareserver, fortsatt eksport av energi og streng statlig kontroll over økonomien.
Regimet har også vist vilje til å prioritere krigen over økonomisk stabilitet, slik Stoltenberg påpeker. Autoritære strukturer gjør det mulig å gjennomføre upopulære tiltak uten samme grad av politisk motstand som i demokratiske land.
Men eksperter advarer om at denne modellen ikke kan vare evig. Over tid kan kombinasjonen av høye militærutgifter, lav produktivitetsvekst og internasjonal isolasjon føre til dypere økonomiske problemer.
Som Stoltenberg understrekte, handler ikke dette nødvendigvis om en umiddelbar kollaps, men om en gradvis svekkelse:
– Det har en pris.
Denne prisen betales ikke bare i form av økonomiske tall, men også i redusert levestandard for befolkningen, svekket innovasjonsevne og økende avhengighet av staten.
På sikt kan dette gjøre det vanskeligere for Russland å konkurrere globalt og opprettholde sin økonomiske og politiske innflytelse.
Mens krigen fortsetter, og de internasjonale spenningene vedvarer, vil utviklingen i russisk økonomi forbli et sentralt tema – både for verdenssamfunnet og for landets egne innbyggere.