Dette er en redaksjonell kommentar.
Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har nylig innrømmet å ha begått en «feil» etter at det ble kjent at hans sønn fikk en praktikantplass i Utenriksdepartementet (UD). Ministeren unnlot å informere departementsråden eller den juridiske seksjonen om sønnens søknad, noe som førte til at det aldri ble foretatt en formell habilitetsvurdering før ansettelsen var et faktum.
Som en direkte konsekvens av oppmerksomheten og de prinsipielle spørsmålene saken har reist, har sønnen nå valgt å trekke seg fra stillingen. Grafen mener at også Espen Barth Eide må trekke seg.
Vi ser på Putins Russland med forakt, der barna til de mektigste glir sømløst inn i statlige toppstillinger. Men mens vi peker på Moskva, har en snikende ukultur infisert vårt eget politiske sentrum. Sannheten er ubehagelig, men nødvendig å si høyt: I dagens Norge er Arbeiderpartiet blitt selve symbolet på nepotisme.
Når utenriksminister Espen Barth Eide lar sin egen sønn, Knut Barth Eide, få en ettertraktet praktikantplass i sitt eget departement, er det ikke bare en «forglemmelse». Det er et symptom på en dypere sykdom i det norske demokratiet. Men Barth Eide er ikke alene; han er bare det siste eksempelet i en lang rekke av Ap-politikere som ser på offentlige institusjoner og ideelle organisasjoner som sin egen private lekegrind.
For å forstå omfanget av problemet, trenger vi ikke se lenger enn til Raymond Johansen (Ap) og hans overgang til Norsk Folkehjelp. Mens vanlige folk må forholde seg til søknadsfrister og kvalifikasjonsprinsipper, virker det som om andre regler gjelder for Arbeiderpartiets indre sirkel.
- Omgåelse av regler: Norsk Folkehjelp lyste ut stillingen som generalsekretær med frist 27. august 2023. Da fristen gikk ut, var Raymond Johansen fortsatt byrådsleder i Oslo.
- Beleilige «løsninger»: Først etter at det ble klart at Johansen mistet makten i Oslo, dukket det opp en magisk løsning: Han ble utnevnt til generalsekretær, til tross for at den ordinære søknadsfristen for lengst var passert.
- Den grelle kontrasten: Samtidig som Johansen ble løftet inn i varmen, måtte Norsk Folkehjelp melde om oppsigelser av hele 1700 ansatte globalt. Kontrasten mellom den politiske elite-sikringen på toppen og de brutale realitetene for de ansatte på bunnen er ikke bare usmakelig – den er moralsk forkastelig.
De norske «siloviki»-barna
Det er her parallellene til Putins Russland blir skremmende tydelige. I Russland snakker man om «siloviki»-barna – sønnene til sikkerhetstoppene som arver makt og posisjoner som om det var fødselsrett. Når vi ser Barth Eides sønn få innpass i UD, og Raymond Johansen lande fjellstøtt i en toppstilling etter et valgnederlag, ser vi nøyaktig den samme mekanismen: En lukket elite som sikrer hverandre og sine egne.
I et velfungerende demokrati skal makten kontrolleres og stillinger tildeles etter meritter. I et nepotisk system, enten det er i Moskva eller på Youngstorget, tildeles makt etter lojalitet og slektskap. Når Arbeiderpartiet opererer på denne måten, undergraver de selve tilliten som det norske samfunnet er bygget på.
Espen Barth Eide hevder han «gjorde en feil». Men en mann med hans erfaring, som har navigert i internasjonale farvann i tiår, vet nøyaktig hva habilitet betyr. Han valgte å ignorere det fordi han følte seg trygg i et system der man holder hånden over hverandre.
Dette er ikke isolerte hendelser; det er et mønster. Det er en kultur hvor man har sluttet å skille mellom parti, stat og familie.
| Sak | Involverte | Problemstilling |
| UD-praktikant | Espen Barth Eide (far) / Knut (sønn) | Brudd på habilitetsregler og varslingsplikt. |
| Norsk Folkehjelp | Raymond Johansen / Ap-nettverket | Ansettelse etter utgått frist; politisk «fallback»-løsning. |
| Generell trend | Regjeringen Støre | Gjentatte habilitetsskandaler (aksjer, vennetjenester). |
Tillit er en ikke-fornybar ressurs. Når den først er brukt opp, kan den ikke gjenopprettes med en hul beklagelse i det statlige nyhetsbyrået, Nrk. Ved å la sønnen få en fot innenfor i UD, har Barth Eide vist at han mangler den nødvendige dømmekraften som kreves av en statsråd.
Hvis vi aksepterer at våre ledere opererer som en liten «politisk adel», har vi allerede begynt på den samme veien som har ført Russland ut i det demokratiske mørket. Vi kan ikke ha en utenriksminister som praktiserer de samme metodene som vi fordømmer hos våre naboer i øst.
Espen Barth Eide har ikke bare sviktet sitt embete; han har utstilt en arroganse som beviser at han er ferdig som statsmann. For å redde det som er igjen av regjeringens ansikt utad, og for å statuere et eksempel mot den økende nepotismen i Arbeiderpartiet, er det bare én vei ut: Han må trekke seg umiddelbart.