Dette er en redaksjonell kommentar.
Norge står ved et veiskille i narkotikapolitikken. Mens debatten de siste årene har handlet om avkriminalisering, peker realitetene på gata i en annen retning. Vi trenger tydeligere grenser, ikke utvisking av dem.
Det er på tide å innføre en nulltoleranse som faktisk merkes: En fast bot på kr 25 000,- og én måneds fotlenke – husarrest – for besittelse av brukerdoser.
“Europas heroinhovedstad”
Norge, og spesielt Oslo, bærer på en dyster statistikk som vi ikke kan snakke oss bort fra. Begrepet “Europas heroinhovedstad” oppsto ikke i et vakuum. Selv om situasjonen har endret seg siden de mørkeste årene på 90-tallet og tidlig 2000-tall, ligger Norge fortsatt helt i toppen i Europa når det gjelder overdosedødsfall per innbygger.
Hvert år mister mellom 250 og 300 mennesker livet til overdoser i dette landet. Det er nesten én om dagen. I Oslo er de åpne rusmiljøene fortsatt godt synlige, fra Brugata til områdene rundt sentralstasjonen. Tilgjengeligheten er enorm, og normaliseringen av narkotikabruk blant unge er en økende bekymring.
Politiet rapporterer om at terskelen for å prøve narkotika senkes når risikoen for konsekvenser oppfattes som lav.
Symbolpolitikk er ikke nok
Dagens praksis, hvor mindre mengder narkotika ofte møtes med påtaleunnlatelser eller symbolske bøter, fungerer ikke avskrekkende. Det sender et signal om at lovbruddet er trivielt. Det er det ikke. Narkotika finansierer organisert kriminalitet, ødelegger nabolag og koster samfunnet milliarder i helseutgifter.
Derfor må vi tenke nytt om straff.
Forslaget er konkret og kompromissløst:
- Økonomisk smekk: En fast bot på kr 25 000,- svir. For en rekreasjonsbruker på fest er dette en kalkulert risiko som plutselig blir svært kostbar. For mange vil dette alene være nok til å takke nei.
- Frihetsberøvelse: En bot kan betales, men tid kan ikke kjøpes tilbake. Én måned med fotlenke er en inngripende reaksjon som tvinger brukeren ut av miljøet.
Hvorfor fotlenke?
Fotlenke er et genialt virkemiddel i denne sammenhengen. Det er ikke fengsel, som koster samfunnet enorme summer og eksponerer førstegangsforbrytere for hardbarkede kriminelle. Det er en “timeout” i eget hjem.
Når en person tas med brukerdoser, blir de med denne straffen tvunget til å holde seg hjemme på kvelds- og nattestid i en måned.
- Det bryter den sosiale sirkelen hvor rusingen skjer.
- Det hindrer fysisk tilgang til dealere og rusmiljøer i en kritisk periode.
- Det gir tid til refleksjon, borte fra festen eller gata.
Hensynet til fellesskapet
Kritikere vil hevde at dette rammer de tyngste brukerne for hardt. Men loven må være lik for alle, og vi kan ikke ha et lovverk som baserer seg på at rusmidler er “greit så lenge man ikke er avhengig”.
Vi kan ikke lenger akseptere at Oslo og Norge skal være et fristed for narkotikaomsetning og bruk. For å fjerne stempelet som en overdose-nasjon, må vi redusere etterspørselen. Det gjør vi ved å gjøre det dyrt, upraktisk og risikabelt å være kunde.
En måned i husarrest og en tom bankkonto er en billig pris å betale hvis det hindrer at enda en ungdom blir en del av den dystre statistikken. Det er på tide at straffen står i stil med alvoret.