Dette er en redaksjonell kommentar.
Den alarmerende andelen henleggelser truer rettssikkerheten og undergraver tilliten til politiet.
Når innbyggere i Norge opplever det de mener er straffbare forhold begått av politifolk eller påtalemyndigheten, er Spesialenheten for politisaker (Spesialenheten) det organet som skal sikre en uavhengig etterforskning.
Deres eksistens er et fundament for rettsstaten og tilliten til uniformen. Men tallene Spesialenheten selv presenterer, reiser et kritisk spørsmål: Fungerer dette organet etter hensikten, eller har det blitt en ineffektiv «henleggelsesmaskin» som sementerer et negativt omdømme for politiet?
Alarmerende henleggelsesstatistikk
Statistikken er urovekkende. År etter år viser Spesialenhetens egne rapporter at de aller fleste anmeldelser mot ansatte i politiet blir henlagt. For eksempel ble det i 2022 behandlet 974 anmeldelser, men kun 3 prosent endte med en positiv påtaleavgjørelse (forelegg, tiltale eller påtaleunnlatelse).
Samtidig ble hele 64 prosent av meldingene lagt bort fordi enheten ikke fant «rimelig grunn» til å starte etterforskning. I 2021 ble nesten 60 prosent av sakene henlagt uten at det i det hele tatt ble iverksatt noen form for etterforskning.
Tallet i dag er over 70 %.
Dette høye henleggelsesnivået har ført til at organet har fått det uoffisielle, hånende navnet: «Spesialenheten for henleggelse av politisaker».
Trussel mot rettssikkerheten
Når et kontrollorgan i praksis henlegger nesten alle saker, står vi overfor en potensiell trussel mot rettssikkerheten.
- Manglende uavhengighet og kritisk blikk: Spesialenheten skal vurdere om politifolk har begått straffbare handlinger i tjenesten. Dersom terskelen for å starte etterforskning er for høy, kan det bety at alvorlige kritikkverdige forhold ikke blir avdekket eller straffeforfulgt. I mange henleggelser gjentar Spesialenheten at de ikke er et «kvalitetssikringsorgan» for påtalemyndighetens skjønn. Dette snevre mandatet kan virke som en unnskyldning for å unngå en dypere granskning av mulige feil og mangler i politiets arbeid.
- Bevissituasjonen: Mange anmeldelser mot politiet dreier seg om maktbruk og tjenestefeil. Ofte kan dette være saker hvor det står ord mot ord, eller hvor politiets egne rapporter er det primære beviset. Hvis Spesialenheten i for stor grad lener seg på politiets skjønn og mangler vilje til å innhente uavhengige bevis eller avhøre fornærmede og vitner grundig (fornærmede ble avhørt i kun 19 prosent av sakene som ikke ble etterforsket i 2022), svekker dette rettssikkerheten for den anmeldende part.
- Avmakt og frustrasjon: For innbyggeren som opplever seg utsatt for tjenesteforsømmelse eller overgrep fra politiets side, skaper en nesten automatisk henleggelse en følelse av avmakt og at systemet beskytter seg selv. Dette er det stikk motsatte av formålet med å etablere en uavhengig enhet.
Negativt omdømme og tillitskrise
Etableringen av Spesialenheten var ment å styrke publikums tillit til samfunnets evne og vilje til å etterforske straffbare forhold begått av ansatte i politiet. Når statistikken derimot signaliserer at det er bortimot umulig å få medhold i en anmeldelse, har effekten blitt den motsatte.
- Tillit til politiet: Hvis befolkningen oppfatter at politiet effektivt blir beskyttet mot uavhengig etterforskning og straffeforfølgelse, rammes tilliten til hele politiets organisasjon. Dette kan føre til at publikum blir mindre samarbeidsvillig, og i ytterste konsekvens at de vegrer seg for å anmelde kritikkverdige forhold i fremtiden.
- Frykt for selvsensur: Enkelte har uttrykt bekymring for at politiet i operative situasjoner kan bli nølende med å gripe inn av frykt for anmeldelser, men den faktiske henleggelsespraksisen i Spesialenheten virker heller å gi tjenestepersoner en sterk beskyttelse mot straffansvar.
Riksadvokaten har gitt klare føringer om at et hovedformål med ordningen er å skape tillit og legitimitet. Med dagens knusende henleggelsestall må både Justisdepartementet og Riksadvokaten ta et kritisk blikk på Spesialenhetens praksis og vurdere om organets mandat og ressurser er tilstrekkelige for å sikre den uavhengige etterforskningen rettsstaten krever.
Hvilke tiltak mener du er nødvendige for å styrke Spesialenhetens uavhengighet og etterforskningsevne for å bedre rettssikkerheten?