Dette er en redaksjonell kommentar.
Uansett hvordan straffesaken mot Marius Borg Høiby til slutt ender, tegner det seg et dypt urovekkende bilde av hans omgangskrets. Det som har utspilt seg i mediene og rettssalene er ikke bare en personlig tragedie for en ung mann under et intenst offentlig søkelys, men også en bevisførsel på hva som skjer når man omgir seg med feil folk.
Borg Høibys nåværende ufordelaktige situasjon er et resultat av et totalt fravær av ekte venner som ville stilt opp for ham – ikke ved å dekke over, men ved å trekke ham ut av uføret.
For når man sitter siktet for alvorlige forhold, som vold og voldtekt, og samtidig har kjent omgang med personer som er siktet i alvorlige narkotikasaker, eller som angivelig har begått tyverier fra kongefamiliens eiendom, da er det ikke lenger snakk om et uhell. Det er et mønster. Og det er et mønster skapt av et miljø.
Det er lett å peke på egne valg og ansvar, men vi må se realiteten i øynene: De som har vært rundt Marius Borg Høiby, har ikke vært hans støttespillere. De har vært hans fallgruver. De har ikke vist lojalitet, men har utnyttet hans navn og posisjon. Viser det seg at disse «vennene» har spøkt med de alvorlige anklagene om overgrep han står overfor, da er det snakk om en iskald kynisme som går langt utover hva man kan kalle vennskap.
Den mest knusende konklusjonen er at Marius Borg Høiby i realiteten har stått alene. De han har regnet som sine nærmeste, har i beste fall vært passive tilskuere til hans destruktive livsførsel, eller i verste fall aktivt dratt ham inn i en kriminell og utrygg sfære. En sann venn stiller opp ved å si ifra, ved å kreve endring og ved å beskytte deg fra deg selv og fra dårlige valg. Det finnes ingen indikasjoner på at dette vennskapet har eksistert.
Marius Borg Høibys tragedie er i stor grad fortellingen om en ung mann som manglet den nødvendige vennen som kunne reddet ham fra seg selv – og fra det giftige miljøet som nå har satt ham i den mest ulykksalige situasjonen i hans liv. Han ble ikke forrådt av skjebnen, men av de han valgte å kalle venner.
Plikten til å samarbeide
Uansett konsekvenser for egen del, har Marius Borg Høiby nå en moralsk plikt til å bryte helt med fortiden og stille seg på rettferdighetens side.
Dersom han virkelig ønsker å renvaske seg fra det skadelige stempelet han nå bærer, må han samarbeide fullt ut med politiet og gi dem alle opplysninger om den kriminaliteten hans såkalte «venner» driver med, samt detaljer om de kriminelle nettverkene de er en del av.
Dette er ikke bare en mulighet for ham til å beskytte seg selv mot ytterligere utnyttelse og trøbbel, men det er også et nødvendig skritt for å bidra til å stoppe de kreftene som bidro til hans fall. Å bygge en fremtid utenfor skyggen av kronprinsfamilien krever total ærlighet og vilje til å rydde opp – og det starter med å kaste lys over dem som dro ham ned i mørket.
Samarbeidets juridiske fordeler
Å samarbeide med politiet og bidra til oppklaringen av kriminelle nettverk kan ha betydelige juridiske fordeler for Marius Borg Høiby i hans egen straffesak. I norsk rettspraksis vektlegges det sterkt om en siktet eller tiltalt yter en vesentlig bidrag til oppklaringen av alvorlig kriminalitet, spesielt når det gjelder å identifisere og felle bakmenn.
Slik medvirkning kan føre til at påtalemyndigheten gir en strafferabatt (lavere straff) eller, i noen tilfeller, at siktelsen frafalles for deler av de mindre alvorlige forholdene. Dette er et anerkjent prinsipp i strafferetten, der full åpenhet og hjelp til å bekjempe organisert kriminalitet ofte belønnes.
Ved å legge alle kortene på bordet om sine tidligere assosierte, demonstrerer Høiby en vilje til rehabilitering og et ønske om å bryte med det kriminelle miljøet, noe som kan bli tolket positivt i rettens øyne når straffeutmålingen skal fastsettes.